Utdrag fra boka "Jakten på sannheten om Asperger syndrom", utgitt 2011 på Spiss Forlag:
Normalt eller unormalt?
Begrepet normalt eller unormalt må ses i sammenheng med hvilket perspektiv en skal se alle mennesker ut fra, tenker jeg. Skal vi se dem ut fra en måte å oppføre seg og være på, eller ut fra et funksjonsnivå?
I tillegg til normale språklige ferdigheter mener jeg at en med AS både kan innrette seg og oppføre seg hensynsfullt, være høflig og taktfull, samt vise respekt og kjærlighet, slik som de fleste mennesker mener er normalt.
Alle mennesker kan oppføre seg unormalt noen ganger, men er en "unormal" av den grunn? Jeg mener at så lenge en er bevisst seg selv og sine handlinger, og i rimelig grad kan vurdere seg selv og ha en viss selvinnsikt i sin situasjon, må en kunne kalle seg for normal - mer kan en vel ikke forlange. Hvis vi ikke kan si at en med Asperger syndrom er helt normal, da er det ingen som er helt normale. Da tenker jeg på hvis en skulle måle det å være normal ut fra et opphøyd syn på hvordan et fullkomment menneske skulle være og virke. Hvis en derimot skulle måle ut fra et menneskelig ufullkomment syn, hvem skulle da sette kriterier og grenser for hvem som er normal?
Det som regnes for normalt her i denne verden er vel kanskje det 90 % gjør og er opptatt av, men det har lite med hvor normal en person er eller om han eller hun gjør det som er riktig i en gitt situasjon. Dette tenker i alle fall jeg. Her er et eksempel: Vi tenker oss en landsby med 1000 innbyggere ved kysten der det kommer en advarsel til dem om at det nærmer seg en tsunami. Alle blir rådet til å trekke innover og opp mot en høydetopp. Dette har de ikke vært borti før, så mange stiller seg tvilende til denne tsunamien, og bare 10 % flykter av sted for å komme i sikkerhet, mens 90 % blir igjen. Hvem gjør det som er normalt her? Kanskje vi kan si at de 90 % fortsatt lever sitt normale liv? Men er det riktig av dem? Nei, selvfølgelig ikke; de skulle bare ha kommet seg av sted før flommen kom. De 10 % som flykter gjør derimot det riktige. Så det er derfor stor forskjell på det å gjøre det som er normalt og på å gjøre det som er riktig.
Lege Geir Flatabø sier at det skal være en by i USA med jødisk herkomst der flertallet i byen har Tourettes syndrom. Han forteller at det i den byen er de med Tourettes syndrom som blir sett på som normale, og det er da de andre som er "avvikere eller syke", fordi de mangler Tourette-kjennetegnene.
Når det gjelder visse funksjoner de med AS kan slite med, stiller de likt med "folk flest", for jeg mener at alle mennesker har noen svakheter og feil. Ingen er feilfrie. Derfor går det ikke an å si at med AS generelt er litt unormal heller. Det blir galt etter min mening. At de med AS kan være noe annerledes og/eller spesielle, er derimot noe helt annet.
En må være noe romslig i en slik verden vi lever i, tenker jeg, for her er det mye rart. Innenfor et visst standardmål kan en nok si at en person kan falle utenfor det normale. Likevel må det også være rom for annerledeshet og variasjoner uten at den det gjelder blir stemplet som unormal. Det må også være greit om noen føler seg unormal og sier dette om seg selv, fordi de føler at de detter langt utenfor standarden. For meg er det likevel et tankekors, bare det at de kan si dette om seg selv. En annen ting er at mange har tilleggsproblemer eller diagnoser som kan gjøre at de føler seg noe på utsiden.
Teksten er gjengitt etter avtale med Spiss Forlag.